Hvordan var Hikkaduwa på 70 tallet?

Hvordan var det å være turist i Hikkaduwa på 70 tallet?

Og hva har forandret seg siden da?

Det var de to viktigste spørsmålene jeg ønsket å få svar på da Ann Merete Otterstad (65) og moren Torunn (86) kom til vårt hotell i desember 2019.

Med på kjøpet fikk jeg en fantastisk fortelling om en familie som turte å reise dit ingen andre dro, og om livslangt vennskap på tvers av landegrenser.

Denne historien har jeg gledet meg til å dele med dere.

Vi begynner med starten, for 46 år siden.

Juleferien til Hikkaduwa på 70 tallet.

Året var 1973. Torunn hadde en stund drømt om å ta med familien til kanariøyene. Kanskje var det et fint tidspunkt å reise fra kulda, julevask og julestress i desember?

Mannen og de to døtrene, Ann Merete og Sissel, tente på ideene og ville gjerne være med til Syden. Torunn var enebarn, og ønsket ikke at faren som var enkemann skulle bli sittende alene i julen. Så nå gjenstod det å overtale han til å bli med på julefeiring borte fra Norge.

Faren overrasket med å sette seg på bakbeina. «Nei, hva i alle dager skulle de til Spania i julen for», svarte han. «Hadde det enda vært et spennende sted. Skal vi ikke dra østover?»

Tilfeldighetene gjorde at det ble ukjente Sri Lanka som ble valgt som feriemål julen 1973.

Turen ble bestilt med reiseselskapet Tjæreborg. Inkludert var en rundreise i buss sammen med 15 andre fra Skandinavia, og et opphold på strandstedet Hikkaduwa. En reise til Ceylon, som Sri Lanka het da, var veldig eksotisk, og reisen var kostbar.

Torunn forteller:  «For en vanlig arbeiderklassefamilie som oss, måtte det sparing og prioritering til. Hele familien samarbeidet. Også de to døtrene Ann Merete (da 19 år) og Sissel (17 ) jobbet og sparte alt til den spennende reisen.

Et lunkent første møte med Hikkaduwa

For et eventyr de reiste ut på den desemberdagen i 1973!

Det ble en lang flytur fra Oslo, med flere mellomlandinger før de kom til Colombo.  Deretter ventet en busstur nedover til Hikkaduwa som ligger på sør-vest kysten. Vegene var dårlige på den tiden, og kjøreturen tok mange timer.

Men det var underholdning nok å kikke ut på palmer, rismarker, vannbøfler og elefanter (!) langs vegene.

De var nok ganske slitne da de endelig kom fram til hotellet «Coral Gardens» (det som i dag er Hikka Tranz Hotel» sent på kvelden.

Rommene de fikk utdelt var enkle, lufta var klam og innestengt, og sengetøyet kjentes fuktig. Bestefaren var mest uheldig og fikk et enkeltrom helt uten vinduer. «Det lignet nærmest på et kott» mimrer Ann Merete.

I det øyeblikket lurte de nok på hva i alle dager de hadde begitt seg ut på!

Hikkaduwa på 70 tallet: Sol, palmer og krystallklart vann.

Men neste morgen var dette glemt.

Solen skinte og himmelen var knall blå. Rett utenfor hotelldøra lå den vakreste stranda de noen gang hadde sett. Dette skulle nok bli bra!

Hotellet var finere i dagslys. Og oppholdet i Hikkaduwa den julen på 70 talle ble fantastisk!

På kveldene ble det arrangert fine middager for gjestene.  Og på dagtid kunne de bade eller slikke sol på den fine gressplenen. Men det familien møtte utenfor hotellgjerdet gjorde størst inntrykk på familien.

Ann Merete og søsteren Sissel brukte dagene på å svømme og snorkle. Under havoverflaten åpnet det seg en ny verden av vakre fisker og koraller i alle regnbuens farger.

Les denne artikkelen om å snorkle med skilpadder i Hikkaduwa 

Det tok ikke lang tid før de møtte mange barn og ungdommer på stranda.

Torunn forteller om barna som solgte skjell, smykker og treutskjæringer. Det var ikke mange turister der, så de kom raskt i snakk. For de norske jentene var det spennende å møte ungdommer fra andre siden av jordkloden.

En tropisk drøm i Hikkaduwa – på 70 tallet og nå.

En av guttene de ble kjent med var Pala.

Ann Merete er ikke sikker, men tror han kanskje var 16 år på den tiden. Han hadde problemer med synet, og hadde tykke briller. Det var tydelig en smart gutt, som hadde lært seg både litt engelsk og tysk.

Så var det kompisen hans, som het Sarath. Og en annen ung gutt som het Siril.

De ble kjent og hang mye sammen disse dagene. Ann Merete som var 19 år den gangen, husker hele uken i Hikkaduwa som et tropisk eventyr.

De svømte, snorklet og dro på fisketurer med sine nye venner. Noen dager lånte de sykler og syklet sammen rundt i landsbyen og på små veier i jungelen. Å suse langs risplantasjer, banantrær og kokospalmer  med vind i håret, var veldig eksotisk. 

Det høres ut som en drøm da de beskriver disse dagene for meg.

70 tallet: Menneskemøter i landsbyen i Hikkaduwa.

Under sykkelturene fikk de glim av hvordan folk levde her i landsbyene ved kysten. De fleste bodde i små jordhytter, uten gulv og med tak av tørre palmeblad.  Toalettene var ute og bare et hull i bakken. De færreste hadde særlig møbler annet enn en seng og et bord. Store familier bodde i små hytter og de eide ikke mye.

Innbyggerne i landsbyen syntes nok det var veldig spennende med besøk fra Norge. Hele familien ble invitert inn på te eller mat.

Og den eventyrlystne familien takket ikke nei. De møtte foreldre, besteforeldre, søsken og naboer. Og slik blir det spennende menneskemøter av.

For noen fantastiske menneskemøter!

Hikkaduwa som turiststed på 70-tallet

Jeg er nysgjerrig i hvordan det var å være turist i Hikkaduwa på denne tiden, så bryter litt inn i historien.

Hvordan så Hikkaduwa ut i 1973? Hvordan var stranden her hotellet vårt ligger i dag, og hva gjorde turistene her på denne tiden?

Torunn forteller:  Det var få hotell den gangen. Coral Garden som vi bodde på, Blue Coral (som i dag er Coral Sands ) og et par andre hun ikke husker navnet på. Hotellene hadde hver sin restaurant som serverte mat til de få turistene som var der.

Og ellers var det mye mer palmer. Store, grønne, svaiende palmer som fylte hele stranda og hele horisonten. Det var få turister, og kun i dette området der hotellet deres var.  Resten av den lange stranda var øde – bortsett fra fiskerne og deres enkle catamaran-båter.

I tillegg til de som kom som turister, var det også en del hippier i Hikkaduwa. Ann Merete kan huske at mange av de bodde på stranda.

Ellers var det også noen enkle privat, gjestehus på den tiden. Her kunne man bo rimelig og få servert hjemmelaget mat.

Jerals butikk

I det lille turistområdet lå det også 10-12 butikker. De solgte smykker, vesker, treutskjæringer, batikk og flettekurver.

En av butikkene het «Jerals Jewellers». Eieren her var veldig hyggelig og sosial. Den norske familien ble bedt inn på te eller Arrack (lokalt palmesprit) hver gang de var innom butikken.

Jeral var utdannet og kunne mye engelsk. Torunn og Ann Merete husker hvor spennende det var å høre historier om livet på Sri Lanka. Og Jeral veldig interessert i å høre fra Norge. Tenk to land som er så forskjellige!

Det var altså alle menneskene de møtte i Hikkaduwa som gjorde mest inntrykk på Ann Merete og familien. Det var trist å reise fra Hikkaduwa og de gode vennene vi hadde fått der, minnes de.

Men de hadde bestilt en rundreise videre. De var blant annet i høylandet, i Kandy, Sigiriya og Anaradhapura. Reisen ble avsluttet tilbake på flyplassen før avreisen til Norge.

Der fikk de seg en skikkelig overraskelse!

 

Ved avgangshallen stod plutselig Pala!

Den mørkhårede gutten, med de store brillene (til venstre i bildet) som de hadde blitt så godt kjent med i Hikkaduwa. Pala hadde tatt buss i timevis til flyplassen i tide til avgangen deres.  Bare for å kunne vinke farvel.

Du kan trygt si at menneskene i Hikkaduwa på 70 tallet gjorde et varig inntrykk på familien.

Torunn og mannen reiste tilbake igjen allerede i 1975, og Ann Merete ble med igjen på tur i 1977.  Igjen møtte de de samme folkene og de brevvekslet også gjennom mange år.

Så gikk det mange år. Til  2018 da Ann Merete tok med ektemannen sin på ferietur til Sri Lanka.

Her klarte hun å finne igjen flere av de som de kjente i Hikkaduwa. De kom også den gangen til At Ease Beach Hotel, og jeg fikk høre bruddstykker av denne spennende historien.

Hikkaduwa i 2019

Vi sitter i restauranten vår på At Ease Beach Hotel og snakker. Jeg, Ann Merete (nå 65 år) og Torunn (nå 86 år).

Ann Merete har overtalt moren til å bli med tilbake til Sri Lanka for å treffe alle familiene de ble kjent med på 70 tallet. I tillegg er det noen de enda ikke hadde klart å spore opp. Det håper de å få til denne gangen.

De har  to ukers ferie i Hikkaduwa denne gangen. Du kan ikke tro de bruker mye tid i solsengene og i bassenget! Nei, de vil treffe igjen vennene fra sist. Moren håper å besøke Pala, Siril, Sarath og Jeral og familiene deres.

Heldigvis har de med bilder som gjør det lettere. Fotoalbumet som beskriver opplevelsene fra juleferien i Hikkaduwa i 1973 er med. I tillegg har Ann Merete har fått hjelp av svigersønnen til å redigere og printe lysbilder de kan ha med å vise fram og gi bort.

Jeral er lett å finne. Han driver fortsatt den samme smykkebutikken langs hovedgata i Hikkaduwa «Jeral Jewellers».

Jeral brevvekslet med vennene fra Norge i mange år, og husker de godt.

Han og kona tar de hjertelig i mot, og de snakker om alle opplevelsene den gang.

De er innom flere ganger, og blir også bedt på middag hos familien.

Et hyggelig gjensyn med Pala i Hikkaduwa.

Torunn og Ann Merete synes det er spesielt koselig å treffe Pala igjen. Den gode vennen som kom til flyplassen for å ta avskjed for 46 år siden.

Pala er helt gjenkjennelig fra bildene fra den gang. I dag er han helt blind, men hukommelsen er det ingenting feil med. Han husker alle detaljer fra møtet med familien, hvor de bodde, hva de gjorde sammen og hvem de besøkte.

Pala har gjort det bra i Hikkaduwa. Han lærte seg flytende tysk og engelsk og jobbet som guide. Han skaffet seg sin egen bil og dro på rundreiser med turister. Etter hvert ble det flere kjøretøy, eiendommer og hotell.

Kompisen Sarath har bodd i Milano i over tretti år, men de blir invitert hjem til familien og treffer blant annet Saraths foreldre. Moren er 85 år og faren er 92 år.

Saraths sine to søstre synes det er stas å se på bildet fra de to utenfor sitt enkle hus for 46 år siden. I dag lever familien godt, og driver et strandhotell i Hikkaduwa.

Siril treffer de endelig en av de siste dagene i Hikkaduwa.

I årene etter den norske familien var her sist, begynte han med surfing. Han var en av de første lokale Srilankerne som mestret denne sporten. Siril ble en riktig habil surfer, og er en kjent person her i Hikkaduwa.

Alle synes det er veldig stas å få se bilder av seg selv fra den tiden.

Mange Sri Lankere har få fotografier av seg selv, da bilder gjerne bare ble tatt i helt spesielle anledninger. Mange fotografier og minner ble også tapt i tsunamien som rammet dette området i 2004.

Så hva har forandret seg i Hikkaduwa på 46 år?

Hikkaduwa har vokst enormt på denne tiden, fra 70 tallet og til i dag. Antall turister er mangedoblet. Det er færre palmer og risåkre, flere og større hus.

Torunn og Ann Merete synes det er godt å se at familiene de kjenner har klart seg godt. Alle bor i fine hus og har det de trenger.

I 2019 er det mer en 300 hoteller og gjestehus i Hikkaduwa og hundrevis av små- og store restauranter. Butikkene som selger batikk, smykker og vesker har jeg gitt opp å telle.

«Men Hikkaduwa har faktisk klart å bevare sjarmen» Det er både mor og datter skjønt enige om.

De trives godt her i Hikkaduwa i 2019 også! Jeg spør Ann Merete om hun kommer til å reise tilbake.

«Ja, det er hun ikke i tvil om!» Hun vil også at flere i familien, barn og barnebarn får oppleve dette fantastiske stedet. Hun håper at vennskapene skal fortsette, på tvers av generasjoner og kulturer.

Alle bildene på denne siden er tatt av Ann Merete Otterstad. Personene på bildet har gitt tillatelse til å dele bildene.

Her kan du lese mer om Hikkaduwa: